Uten forventning

I det solen var i ferd med å komme opp var tre kvinner på vei til en fersk grav. De hadde ingen forventning til den dagen, men de kunne ikke være inne når alt håp var ute.

De skulle salve sin venns kropp for å vise ham den siste ære på samme måte som vi legge blomster og tenner lys når noen av våre kjære har gått bort.

 

Jesus var død. Ingen ventet noe annet enn at de skulle finne et lik. Men bekymringen de hadde, knyttet seg mer til en tung stein enn til veltrente romerske soldater som holdt vakt ved graven.

 

Mens påskesolen danser og tre tomme kors kaster lange skygger, nærmer kvinnene seg målet. De har ikke oppdaget det vi ser, at steinen er borte, at soldatene er borte, og liket er borte. Det er kanskje litt stygt av meg, men jeg må innrømme at jeg har gledet meg over å holde litt igjen på informasjonen.

 

Da det ikke var vanlig på den tiden å stå opp fra de døde, gikk kvinnene altså uten forventning til graven. Budskapet de senere skulle bringe videre var det vanskelig for folk å tro. – Jeg tror det ikke uten at jeg ser det, sa en av dem.

 

Men er det sånn at ting må skje flere ganger for at det i det hele tatt skal ha skjedd en gang?

 

Det er egentlig bare to muligheter. Enten er det sant, eller er det ikke. Den som lever får se, sier vi. Musikeren Per Tveit sa noe annet. Det er den som dør som får se.

 

maleriet Uten forventning kan sees på utstillingen i Eidsberg kirke Påskedag kl 1100-1500.