To faser

Det sies at mannen har to faser i livet. Det er fase en og fase to. Den første fasen handler om å bli til noe. Han setter seg mål, og de er gjerne svært høye. Han vil bli statsminister eller fotballproff. Og han arbeider målrettet for å nå målet sitt.

Så kommer det en periode, gjerne rundt førtiårsalderen, der han ser at han ikke blir det han håpet på. Han ble ikke fotballproff, og kanskje har han innsett at han ikke blir noe av det andre han hadde håpet på. Denne perioden er ofte kalt førtiårskrisen. Det kommer gjerne sammen med brukte relasjoner, hjemme eller på jobb, helseproblemer eller økonomisk krise. Og spørsmålet blir gjerne: Hvordan skal han takle resten av sitt liv.

Den som kommer igjennom krisen og ser lyset i den andre enden av tunnelen, har gjerne funnet en forankring. Han har gjerne funnet et nytt mål, en skatt som det går an holde seg til selv om de ambisiøse målene ikke ble nådd.

Kanskje er det bra at jeg ikke ble fotballproff. Kanskje det er best for samfunnet at jeg ikke ble statsminister. Kanskje det er bedre å konsentrere seg om å være en god ektemann, far og bestefar.

I den grad jeg hadde en førtiårskrise, jeg tror jeg hadde det, så er det lenge siden. Nå går jeg inn en ny periode. Datostempelet, best før…, er ute og tilværelsen og det kan kjennes truende. Jeg velger likevel å se på mulighetene den tiden gir. Jeg vil fortsatt forsøke å se etter mennesker som jeg kan bety noe for. Noen av dem har jeg helt innpå meg, men jeg vil også forsøke å dele med andre den erfaring livet til nå har gitt.

Det sies at visdommen kommer med årene. Jeg håper det er sant, i alle fall vil jeg vokte meg for at årene ikke skal komme alene.