Han hadde vært i forliksrådet. Det er nummeret før saken går til retten og blir avgjort. Han hadde nemlig en rolle i forliksrådet, og før vi visste ordet av det snakket vi om ulike stoler. Utgangspunktet var naturligvis domstolene. Derfra gikk veien til lenestoler, kontorstoler, spisestuestoler, prekestoler og fluktstoler.
En kunstner og en pensjonert prest skulle begge lese fra Salme 23 om Hyrden. Jeg vet ikke om det var en tidlig versjon av The Voice eller Idol, men de skulle visstnok sjekke ut hvem som etterlot det sterkeste inntrykk.
– Jeg er her, sa han da han hørte lillebroren gråte for første gang. Gutten var tre år og allerede bevisst sin rolle som storebror. Han skulle passe på ham.
Han hadde vært på byen for å drikke øl sammen med noen kamerater mens hun var hjemme med barna. Da klokka ble så mye at det var på tide å vente ham, søkte hun ham opp på mobilen og fant ut at han var på vei hjem. Kanskje en ide å møte ham i regnværet?
Da taleren i Stavanger kristelige fagskolelag hadde satt seg, ble ordet gitt fritt. Medlemmene hadde invitert med seg noen venner som ikke gikk så ofte på religiøse samlinger. En av disse ble etterhvert meget engasjert.
– Hva er et fullverdig liv, og hvem skal definere det? En høyreist skikkelse med langt hår og skjegg hevet stemmen der fem togpassasjerer diskuterte heftig.
Det går en historie om en meget rik mann som elsket kunst. Han kjøpte og samlet billeder av berømte kunstnere. Hans enkle familie besto av ham selv og hans eneste sønn.
I det solen var i ferd med å komme opp var tre kvinner på vei til en fersk grav. De hadde ingen forventning til den dagen, men de kunne ikke være inne når alt håp var ute.
Snekkeren fra Nasaret hadde fått spiker i hendene uten tilgang på hammer. Denne dagen skulle han gjøre noe han ikke hadde lært av Josef.
Hokus pokus filiokus, sier tryllekunstneren. Hoc est corpus cristi, sier presten når han snakker latin. Det sier også pelikanen. Vel, hun sier det kanskje ikke, men hun praktiserer det.
